{"id":"ed75afdc1fc8fd8372de89234cb499f7","title":"#utentaushet11/20","author":"","body":"\r\n
Som medisinstudent i starten av studiet skulle jeg på obligatorisk hospitering på en kirurgisk avdeling og var veldig spent. Den første dagen skulle jeg følge en av de yngre kirurgene på avdelingen og være med på en operasjon. Det var han og en eldre kirurg i midten av 50 årene som skulle operere. Det gikk raskt fra faglige forklaringer til kommentarer om utseendet mitt og spørsmål om jeg var singel.
Den yngre, gifte flerbarnsfaren skulle gjerne bedt meg med ut på date, sa han, men ville i stedet at jeg og den eldre, nyskilte kirurgen kunne gå på date. Jeg flåset det hele bort, og ønsket ikke å virke «sur». Jeg følte meg tross alt heldig som fikk være med på en så spennende operasjon og lære av disse flinke mennene.
Da jeg stilte et faglig spørsmål, fikk jeg plutselig som svar fra den yngre kirurgen: «Du kan nesten ikke snakke til meg med den deilige stemmen din, alt blodet i kroppen min går til feil hode». Jeg følte meg flau overfor alle de andre på operasjonssalen og trakk meg litt tilbake.
Kirurgen var påtrengende og personlig resten av hospiteringsdagen og ønsket svært gjerne at jeg skulle komme tilbake og hospitere utenom skoletiden også.
I ettertid ser jeg at dette definitivt burde ha blitt rapportert tilbake til fakultetet. Men jeg feiget ut og dro i stedet aldri tilbake til den avdelingen.
\r\n