{"id":"3ef2c9e8-088a-3841-9ed1-4614c001e432","title":"Fotostory: 36 bilder på rullen","author":"torringn","body":"\t\t\t
Han ga seg selv en oppgave. Aftenposten-fotograf Paal Audestad var nettopp blitt gjenforent med sitt gamle Leica M4-apparat fra 1967, etter lang tid fra hverandre. Oppgaven var: Fyll en filmrull med 36 unike bilder, av 36 kulturpersoner du liker.
\t\t\tMen først: Året var 1987. Etter å ha spart 2500 kroner, kunne Audestad ? den gang tenåring med gryende interesse for foto og musikk ? kjøpe det gamle Leica-kameraet som var til salgs i en bruktbutikk i Oslo sentrum.
\t\t\tDet var forelskelse ved første klikk. Bare to ganger var de borte fra hverandre: Den ene gangen da Audestad fotograferte bandet R.E.M, og vokalist Michael Stipe ville låne Leicaen for en dag. Den andre da han våknet en morgen i bakrus og ikke ante hvor kameraet var. Inntil han fant det i kjøleskapet.
\t\t\t\t\t\t\t\t\t\t\t\t\t\tAudestad har vært tilknyttet Aftenposten i mange år og mottok nylig prisen for Årets bilde 2013. Han mener Leica er det ultimate arbeidsverktøy fordi det har en skarphet og kvalitet som overgår alt.
\t\t\t\tMen etter 15 år, ti Roskildefestivaler og utallige netter på Oslos rockeklubber senere, orket ikke favorittkameraet hans mer. Det var utslitt, og ble lagt på hyllen. Der ble det stående, som en museumsgjenstand. Inntil en dag?
\t\t\t\t- Jeg hadde flaks og kom i kontakt med Leicas importør i Norge for noen år siden. De sendte kameraet mitt videre til en reparatør som er spesialist på Leica i Tyskland. Jeg hadde aldri trodd det ville la seg reparere, men de klarte det, forteller Paal Audestad, som nesten hadde glemt hvordan han skulle bruke sitt gamle kamera.
\t\t\t\t- Jeg måtte lære meg å tenke og ta bilder på nytt. Langsom fotografering innebærer en helt annen måte å jobbe på: Du må vurdere lyset, motivet, stedet, og ikke minst treffe på knappen akkurat når det gjelder, sier han.
\t\t\t\t- Det er noe helt annet enn hvordan jeg arbeider i dag, der alt er digitalt og alt skal gå fort. Når jeg fotograferer digitalt, begynner jeg bare å knipse uten å ha en tydelig idé om hvor jeg vil. Man sitter igjen med hundrevis av bilder og kan se og korrigere resultatet underveis. Med en gammeldags filmrull er øyeblikket helt avgjørende.\t\t\t
\t\t\t\t\t\t\t\t\t\t\t\t\t\tEtter å ha jobbet tett med flere norske rockeband gjennom mange år, har Audestad et rikt nettverk i den norske musikkbransjen. Flertallet av dem han fotograferte med Leicaen, er musikere.
\t\t\t\t- Alle er folk fra kulturlivet som inspirerer meg. I tillegg til musikere er det også skuespillere, forfattere og fotografer, sier han.
\t\t\t\t- Men det spesielle ved det er at jeg bare hadde én sjanse på hver person.
\t\t\t\tHans første reaksjon da han så resultatet, var derfor lettelse.
\t\t\t\t- Alle 36 bildene er tatt uten lysmåler. Og alle var vellykkede! Både eksponering, uttrykk og skarphet sitter, så egentlig er jeg litt stolt, sier Audestad.
\t\t\t\tHan er allerede er godt i gang med filmrull nummer to.
\t\t\t\t- Jeg håper det kan bli et evigvarende prosjekt, noe jeg vil fortsette med så lenge jeg kan. Med mindre apparatet går i stykker igjen.\t\t\t\tOg dersom det skulle skje, har han allerede trøste-tatovert en svær Leica M4 over høyre skulder.
\t\t\t\t- Det kameraet er en del av identiteten min. Da det gikk i stykker, var det som om en del av meg manglet. Nå er jeg hel igjen.\t\t\t
\t\t